Ingrid...og resten av verden...

I følge siste nytt i diverse nett aviser er det nå blitt oppdaget ett nytt influensavirus, som allerede har tatt livet av flere personer. Dette er vist et ekstrem virus, ulikt noe noen har sett før.

Les dagbladets artikkel her:

 http://www.dagbladet.no/2009/04/25/nyheter/innenriks/utenriks/helse/epedemi/5911167/

Til nå har man bare hatt smittede i USA og Mexico, men flere forventer nå at viruset skal spre seg til resten av verden.

Vil munnbind derfor bli den hotteste moten i sommer, eller tror du Norge unnslipper dette viruset, og at all oppmerksomheten egentlig er litt "opphypet"?

(Orginal bilde fra google)

Er DU bekymret? 

Jeg liker de fleste. Jeg er generelt veldig glad i mennesker, liker å være sosial og liker å bli kjent med nye individer. Men som med alt annet, er det selvfølgelig et par unntak, man kan jo ikke like alle.. kan man vel? Eller?

Det er i alle fall en type mennesker i denne verden jeg ikke er stor fan av:

Noen mennesker i denne verden vet ikke når det er på tide å holde munn. Jeg snakker om de som alltid skal overgå alle andre. Du kjenner typen?

Get the picture? Mennesker som alltid vil være i fokus, som alltid vil ha all oppmerksomheten, og uansett hva du har gjort, insisterer de på å toppe det.

Jeg liker det ikke.

Er omtrent like begeistret for slike mennesker som jeg er for denne krabaten!

Kjenner du noen som oppfører seg slik? 

Min kjære og jeg leide film i går, noe vi gjør fra tid til annen.. Hvem gjør vel ikke det? Hva er vel bedre enn å sitte i noens armkrok med et glass god vin (eventuelt cola, til de som er under 18 eller avholds), potetgull eller annen snacks og en god film?

Det er som regel ikke mye som slår det, men i går var dessverre ett unntak.

Jeg begikk den feilen at jeg lot min kjære velge ut film uten meg, noe som resulterte i at han kom hjem med ?death race? eller noe i den duren. Filmens handling foregikk i et fengsel, og gikk ut på at fangene skulle delta i et billøp. Prisen for den som vant var friheten. Eh.. Jeg kunne konstantere med en gang at dette ikke var filmen for meg, og det var bare ved å se på esken. Så jeg sa til min kjære at han kunne starte filmen uten meg, mens jeg tok en dusj.

Note to self: Skal jeg først se en blodig action film må jeg få med meg begynnelsen.

Jeg kom tilbake fra dusjen og det tok ikke mer enn ti sekunder før jeg ble verdens verste kjæreste:

Kommentarene og spørsmålene kom på rekke og rad, og min kjære ble mer og mer frustrert:

Jeg innrømmer det gjerne, jeg ser mye heller på en dårlig C-film med Lindsey Lohan i hovedrollen enn en actionfilm hvor hovedpoenget er mest mulig blod, gørr og skyting.

Etter ett kvarter var min kjære såpass sur at jeg ikke hadde noen plass i armkroken lengre, så jeg gav opp.. Jeg regnet med at hovedpersonen kom til å vinne til slutt uansett, så hvordan filmen kom til å ende var egentlig lite spennende.

Er jeg veldig jente-jente nå eller?

Hvilke filmer liker du best? 

Det er ingen hemmelighet at jeg savner Norge, familie, venner, norsk natur, norsk vær, norsk mat, norsk tv, norsk radio og ellers alt jeg forbinner med mitt kjære hjemland. Jeg er ekstremt hjemsyk for tiden, og det svir i hjertet.

Hver morgen sminker jeg meg foran et speil hvor jeg har hengt bilder av familie og venner. Problemet er bare at bildene er nå blitt over 2 år gamle, og mange av de avbildede ser ikke lengre ut som de gjør der.

Jeg har verdens mest fantastiske lillesøster. Hun er 16 år i år, og noe helt for seg selv. Når jeg tenker på henne blir jeg trist. Jeg husker når jeg var 14-15-16 år gammel, og hvor mye jeg ønsket meg en storesøster jeg kunne dele tanker og problemer med, som kunne gi meg tips og råd. Hun har det, hun har en storesøster, MEG.. men jeg er ikke der for henne. Jeg er på andre siden av jordkloden, og en e-mail en gang i blant gjør det vanskelig å virkelig føle at jeg er der for henne. Hun har hatt en kjæreste i snart ett år nå, jeg har møtt ham en gang? Hun skifter hår farge og frisyre oftere enn jeg skifter bukse (seriøst en different look hver dag!) og jeg sitte her og tenker.. Jeg vet ikke en gang hvordan min egen lillesøster ser ut!

Om hun gikk forbi meg på gaten.. Hadde jeg kjent henne igjen? Jeg er veldig redd for å innrømme at svaret er nei.

Når jeg var hjemme forrige gang (ett år siden nå) slo det meg hvor stor forandring det var i mine foreldre også. Plutselig la jeg merke til hvor mye eldre de så ut. Det slår meg at mine foreldre, som nå er i begynnelsen av 50årene, bare blir eldre og eldre. Jeg forventer jo ikke at de skal dø eller noe i nærmeste framtid (bank i bordet), så gamle er de jo ikke, men jeg føler likevel at jeg mister dyrebar tid jeg kanskje heller ville spandert med dem.

Det er vanskelig å sitte her, så langt fra familie og venner, savnet bare vokser og vokser, i takt vokser den dårlige samvittigheten for at jeg ikke er der for dem.

Det er en stor svart klump inni meg og jeg liker den ikke.

Jeg vil hjem!

Savner du noen/noe akkurat nå?

Hjemlengselen tok helt over i dag, og jeg har gått berserk i den eneste butikken som selger "god" mat i denne byen. Det resulterte i knekkebrød og svensk "falukorv" fra Skandinavia butikken på hjørnet! Nå er jeg god og mett, og alt er bra, bortsett fra at leiligheten stinker pølse laaang vei ned i korridorene (Sorry neighbours).

Tidligere var jeg kjempeflink og trente. Stolt er jeg, og det er det dette innlegget egentlig skal handle om. Ikke hva jeg har spist i dag, jeg står fortsatt ved mitt, når jeg tidligere har sakt at jeg IKKE liker se-hva-jeg-hadde-på-brødskiva-mi-i-dag-innlegg.

Nei i dag er fokuset på trening, og hva jeg ønsker meg. Nemlig en trenings buddy. Til tross for at det kanskje ser slik ut i overskriften, er dette ikke en kontakt annonse, da jeg er smertelig klar over at  jeg er veldig alene om å blogge herfra.

Uansett, jeg ønsker meg en trenings buddy. Jeg liker å prate, jeg liker og utveksle trenings tips og triks, og ikke minst, liker jeg å dele spotlightet.

Det er vel sist nevnte som tynger mest; spotlightet. Jeg liker ikke å komme til en halvtom gym for så å måtte være den eneste som løper på tredemølla. Jeg liker å løpe ved siden av noen, det spiller egentlig ikke noen rolle om jeg kjenner personen ved siden av meg eller ikke, poenget er at jeg kan late som om vi løper om kapp, og presse meg selv i håp om å brenne flest kalorier.

Likeså når det gjelder gulvet foran speilet, skulle jeg ønske jeg hadde en (eller ti) personer ved siden av meg. Det er ikke det at jeg føler meg kjempe tjukk, kjempe svak, eller ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg har full kontroll, men allikevel føler jeg meg kjempe dum om jeg må stå alene på det store gulvet foran alle som sykler og løper mens jeg løfter de skarve vektene mine.

Så min konklusjon blir: trening er hard, både for kropp og sjel, og i morgen skal jeg TVINGE min kjære til å dra sammen med meg!

Er du selvsikker når du trener?

Liker du å trene sammen med noen eller alene? 

Det regner ute, det regner inne..

Ok.. Det regner kanskje ikke inne, i den forstand at vann kommer inn.. Jeg bor tross alt i blokk, så det er hele to etasjer med tak over meg.. men det føles som om det regner inne.

Det er mørkt og uggent ute, vannet strømmer ned. Det er som om noen skulle helt ut vaskebøtta rett over hodet på oss. Ujs, når man bor i ett land hvor sol og varmegrader er hverdagen, blir man fort bortskjemt. Litt regn og det føles som om hele verden ramler sammen. Kjedlig er det.

Så hva gjør man når det regner?

Jeg skulle veldig, veldig gjerne blitt inne og sett på film hele dagen, men dessverre må jeg på jobb. Jeg kunne klaget over at jeg må gå milevis i regnet, men det blir å dra den litt langt. Ja, jeg må gå i regnet, men heldigvis ikke lengre enn 5 min.

Det hjelper litt at jeg ikke trengte å stå opp før klokka 3 (Ja, jeg liker å sove). Men hadde jeg hatt valget, skulle jeg nok faktisk blitt i senga helt til i morgen.

Hvordan er været hos deg i dag?

Da er det påske da, det er vel noe selv den mest bortgjemte idioten har fått med seg. Hvor enn man snur seg så ser man gult, egg og kyllinger, og over 70% av innleggene her på blogg.no handler om:

a) Hyttetur/skitur

b) Unnskyldninger for at man ikke kommer til å blogge på noen dager fordi man skal på hyttetur/skitur

c) De lilla påske eggene

d) God påske, god påske og god påske

Ja da, det er påske og den er sikkert god, den er i alle fall en god unnskyldning til å dra på ferie, og det er jo noe en hver nordmann vet å dra nytte av.

Jeg for min del har egentlig aldri hatt noe særlig forhold til påske feiringen i seg selv. Påske forbinner jeg med gule kyllinger, frokost med familien, maling av egg og godis. Når jeg var liten fikk jeg sjeldent påskeegg, jeg delte en krukke/bolle som så ut som en høne med min kjære søster og bror. Hver kveld ble den fylt opp av all slags godis, og på den måten slapp jeg å bli sur fordi bror var bedre enn meg til å spare. .. Vinn-vinn!

Derfor kom det som ett lite sjokk da min kjære var i et litt guffent humør når vi spiste frokost i går. Etter en liten stund, når jeg endelig hadde våknet og hjernen begynte så smått å varme opp, forstod jeg at ikke alt var som det skulle, og spurte hva som var galt.

"Du har ikke gjemt noen påskeegg jo.." Var svaret jeg fikk. Jeg ble rett og slett helt paff. Det hadde ikke falt meg inn en gang at jeg burde ha kjøpt et påskeegg og gjemt det i leiligheten for min kjære til å finne. Han, søt som han er, hadde faktisk lett etter egg fylt med godis, og ikke funnet ett. Stakkars.

Nå har jeg maks dårlig samvittighet og tror jeg blir nødt til å kjøpe ham ett i morgen.

Har du gitt/fått påskeegg i år? 

Da er det påske da, det er vel noe selv den mest bortgjemte idioten har fått med seg. Hvor enn man snur seg så ser man gult, egg og kyllinger, og over 70% av innleggene her på blogg.no handler om:

a) Hyttetur/skitur

b) Unnskyldninger for at man ikke kommer til å blogge på noen dager fordi man skal på hyttetur/skitur

c) De lilla påske eggene

d) God påske, god påske og god påske

Ja da, det er påske og den er sikkert god, den er i alle fall en god unnskyldning til å dra på ferie, og det er jo noe en hver nordmann vet å dra nytte av.

Jeg for min del har egentlig aldri hatt noe særlig forhold til påske feiringen i seg selv. Påske forbinner jeg med gule kyllinger, frokost med familien, maling av egg og godis. Når jeg var liten fikk jeg sjeldent påskeegg, jeg delte en krukke/bolle som så ut som en høne med min kjære søster og bror. Hver kveld ble den fylt opp av all slags godis, og på den måten slapp jeg å bli sur fordi bror var bedre enn meg til å spare. .. Vinn-vinn!

Derfor kom det som ett lite sjokk da min kjære var i et litt guffent humør når vi spiste frokost i går. Etter en liten stund, når jeg endelig hadde våknet og hjernen begynte så smått å varme opp, forstod jeg at ikke alt var som det skulle, og spurte hva som var galt.

?Du har ikke gjemt noen påskeegg jo..? Var svaret jeg fikk. Jeg ble rett og slett helt paff. Det hadde ikke falt meg inn en gang at jeg burde ha kjøpt et påskeegg og gjemt det i leiligheten for min kjære til å finne. Han, søt som han er, hadde faktisk lett etter egg fylt med godis, og ikke funnet ett. Stakkars.

Nå har jeg maks dårlig samvittighet og tror jeg blir nødt til å kjøpe ham ett i morgen.

Har du gitt/fått påskeegg i år? 

Jeg lyver i blant, og jeg har ingen problemer med å innrømme dette.

Alle lyver fra tid til annen. Om du nekter for det, lyver du! (Get it?) Og det er mange forskjellige typer løyner:

Det hender jeg lyver bare for min egen underholdning. Som den gangen jeg fortalte tre Australske jenter at alle i Norge bor i slott. Jeg fortalte med stor innlevelse hvordan de rike bor i store fantastiske slott med tårn og greier og de fattige bor i mindre men fortsatt fantastiske slott uten tårn. Kjempe morsomt når de faktisk trodde på meg, og enda mer artig var det når en av dem tre uker senere tok opp igjen dette temaet da vi hadde en diskusjon om hvor forskjellig leve standarden er rundt om i verden. Jeg fortalte henne sannheten, at det faktisk bare er den norske kongen som bor i ett slott, og lo godt. Vi erter henne ennå fordi hun var så naiv.

Så har du de hvite løgnene, som når du forteller venninna di at kaken hun har laget smakte godt, eller sier til bestemor at den ekstremt uflatterende nattkjolen og håndduken du fikk i julegave var akkurat det du ønsket deg.

Noen lyver for å redde seg selv, for eksempel Bil Clintons berømte "I did not have sexual relations with that women". Noe som faktisk var delvis sant, han hadde jo teknisk sett ikke sex med henne, hun hadde sex med ham.

Også har du de som lyver for å være slem? Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår meg på de som lyver og sprer rykter om andre, utro kjærester osv.. Men men, det får være deres egen sak.

Poenget var i alle fall at vi lyver i blant, alle sammen. Små hvite løyner kaller vi dem. Men hvor går egentlig grensen?

Ja, du vil ikke såre venninna di, men om hun faktisk ser tjukk ut i den buksa, eller virkelig ikke kler den fargen.. 

Sier du fra?

Jeg er blond, både på utsiden og på innsiden, og veldig stolt av det. Som blondine stilles ikke like store krav og forventninger til meg som det gjør av mine brunhårede venninner. Jeg nyter egentlig dette, bare fordi fargen på håret mitt er blond er det OK å være litt mindre smart i blant, det er også til tider faktisk litt sjarmerende. (Det er sikkert flere blondiner der ute som forstår hva jeg mener).

Uansett, så det er ingen hemmelighet at jeg ikke er den skarpeste kniven i skuffen, men allikevel fikk jeg meg en liten oppvekker på jobb i går.

Inn kommer det en familie på fire, som det så ofte gjør på en restaurant, bestående av en mamma, en pappa, en bror og en noe yngre søster. Greit nok det, men så vil jenta ha farge blyanter og tegne ark.. (Underholdning til maten kommer vettu..) Ok, det er ikke noe problem det heller egentlig, bortsett fra at folk med barn faktisk stjeler i blant (eventuelt barna stjeler "låner"), noe som har resultert i at vi bare har ett sett med farge blyanter igjen.

Dette ene settet med blyanter er selvfølgelig utlevert til en annen liten snørrunge, og jeg blir nødt til å spørre sjefen min om råd. Hvorpå han da spør ?Hvor gammel er jenta da??

"Ehhhhhhh" Var mitt svar.. Jeg hadde ingen aning. "Ja men du kan vel si om hun er nærmere 4 enn 7 vel.." Sa sjefen min da. Nok en gang ble min respons: "Ehhhhh" Jeg er faktisk så dum at jeg ikke vet hvordan man ser forskjell på en 4 åring og en 7 åring en gang!

Det er egentlig helt skandaløst, pinlig og jeg burde gått å gjemme meg langt bort, men heldigvis, kan jeg skylde på håret.

Og det gjorde jeg!

Er du blond?

Har du peiling på barn? 

Fra tid til annen leser jeg i aviser, magasiner, hører på radio eller ser på tv; kjendiser og ukjendiser som kjenner seg nervøse og lite sikker i hverdagen og derfor tyr til det jeg vil kalle "extreme" løsninger.

Ja, flere enn man skulle tro sover faktisk med et våpen under hodeputa eller på nattbordet ved siden av senga. Er jeg gal som aldri kunne turt å gjøre det?

Å legge meg til å sove med en pistol eller en kniv under hodeputa.. Det høres veldig skummelt ut spør du meg. Jeg har nemmelig fantasi nok til å tenke meg at dersom jeg skulle gjort noe slikt ville det vært stor fare for at jeg kunne funnet på å skade enten meg selv, eller min kjære sengekompis, i løpet av nattens mulm og mørke.

Jeg har aldri hatt for vane å gå i søvne, i blant snakker jeg, og jeg fikk rapportert at jeg faktisk LO i søvne i går natt, men allikevel er frykten der. Jeg vil absolutt ikke betegne meg selv som tilregnelig når jeg sover, og det å ha et våpen så lett tilgjengelig virker derfor på meg som en veldig dum ide.  Jeg vil jo ikke våkne opp død!

Nei takk til våpen under hodeputa, jeg inviterer heller i en ekstra lås på døren og en god bolig alarm.

Hva mener du:

Våpen under puta?

Eller en ekstra lås på døren?

Jeg har vært uten Internett nå de siste to dagene, og det har ikke vært særlig gøy. Det har vært veldig kjedelig, til tider også vanskelig, og jeg har nå forstått hvor avhengig jeg faktisk er av teknologiske utstyr, som Internett, telefon og til og med tv.

Jeg kom hjem fra jobb i går og kjente sulten bre seg. Jeg ville bestille pizza, det er jo så enkelt og greit, kanskje ikke så sunt, men men, who cares? Så jeg setter meg til rette med laptoppen på fanget og skal til å logge på internettet, da jeg husker at den ikke lenger virker. ?Faen!?. Jaja, jeg får ringe da, sånn som de gjorde i gamle dager, da man ikke kunne bestille over internett? Men nei, jeg hadde ikke penger å ringe for heller, (stygge Australia og stygge kontantkort).

Så ingen internett + ingen telefon = ingen pizza = sur og sulten Ingrid.

Men egentlig var det jo ikke så vanskelig, alt jeg trengte å gjøre var jo å gå de fem minuttene det tar meg å komme til lokal butikken og kjøpe litt mat, så jeg kunne lage middag. Eller gå de 4 minuttene til den lokale pizza restauranten og bestille en take away. Eller gå de 2 minuttene til den lokale kiosken, kjøpe nytt kontant kort til telefonen og ringe og bestille pizza alikevel.

Jeg skal ikke avsløre hvilket alternativ jeg faktisk valgte, poenget er at vi har det alt for enkelt i hverdagen, og derfor er vi blitt bortskjemte og utakknemlige.

Å leve uten internett i en uke, er utenkelig for mange. Glemmer du mobilen din hjemme når du drar om morgenen føler du deg naken og utilpass hele dagen. Det å m å tte gå til butikken/venn er for mange utenkelig, selv om butikken/venn bare er 3 km unna?

Kjenner du deg igjen?

Kunne du tenke deg en dag uten noen form for teknologi?

Jenta, som sant skal sies ikke var så gammel og det kan være derfor hun framsto så uintelligent og ignorant, hadde dedikert et innlegg til Earth Hour. Men innlegget hadde ikke noen positiv tone, nei, jenta synes nemlig det var ?så utrolig idiotisk at Earth Hour måtte være tidlig på en lørdags kveld, da var det jo vanlig at folk satt hjemme å så på tv og sånt. Hvorfor skulle folk ville skru av tvn da? Om ikke de kunne lagt Earth Hour til en annen tid, da det passet bedre å skru av lysene, som for eksempel en Søndags formiddag, da folk sover og det er lyst ute uansett??

Er det bare jeg som reagerer? Jeg synes virkelig synd på denne stakkars lille jenta, og håper virkelig det ikke er mange der ute som henne. For dere som ER som henne, er poenget med Earth Hour å sette lys på hvor mye energi vi faktisk bruker i hverdagen og faktisk gjøre noe med det? Get it? Ja, jeg vet, det er nesten gått en uke nå, og de fleste har nok glemt det allerede.. Men litt strøm sparing kan du vel klare selv på en vanlig hverdag? Eller?

Vi er så bortskjemte og utakknemlige at det gjør vondt å tenke på.. Et lys har i alle fall gått opp for meg, og forhåpentligvis for noen av dere der ute også.. 

Kaffe, sigarett og et glossy magasin, hvem elsker vel ikke utendørs cafe?

JEG er i alle fall stor fan, og det er nettopp derfor jeg i går gjorde nettopp det, jeg gikk for å nyte litt tid med en kaffe og Glamor (magasin) på den lokale utendørs cafeen rundt hjørnet fra blokka jeg bor i.

Der sitter jeg med nesa i en artikkel om trening og helse da jeg plutselig hører et rabalder, jeg ser opp og får øye på en gammel dame som ligger på gulvet og spreller.

Uheldig i seg selv, men det som så skjedde var enda mer uheldig, og ganske sjokkerende.

Det var vel rundt 20 pers fordelt på ulike bord, hvorav de fleste ser opp.. and thats it.. De så opp, som meg fikk de øye på den gamle damen, men bare en person reiser seg for å hjelpe damen opp. EN av 20? Er ikke det litt trist?

Er det slik vårt samfunn fungerer i dag? Minding your own business and thats it?

Det skal være sagt at jeg ikke heller spratt opp med det første, og ja, jeg skammer meg veldig. Fy! For er det virkelig for mye å be om? Litt omsort, hjelp og omtanke for fremmede mennesker rundt oss?

Hva mener du?

Scenario:

En gammel dame går på andre siden av gaten, sklir på isen og ramler:

1)   Krysser du gaten for å hjelpe damen opp?

2)   Blir du stående å stirre og venter på at noen andre skal hjelpe?

3)   Går du videre og later som ingenting er hendt?

Her sitter jeg...

 Alene..

Jeg kom hjem fra jobb for to timer siden.

 Til tom leilighet.

Min kjære er forduftet, ikke vet jeg hvor han er, ikke vet jeg om jeg vil vite hvor han er heller.

Jeg hadde forventet meg rykende varm taco og en god klem når jeg kom inn døra, men den gang ei.

Så nå sitter jeg her, sulten, trøtt, skuffa og SUR!

Dårlig gjort er det.

Er du skuffa, sur eller glad i dag?  

Jeg føler meg nå mye bedre, slitt lenkene til do skåla og matlysten er på vei tilbake. Dette innlegget skal allikevel ikke handle om hvor bra jeg her det, dette innlegget skal handle om duer.

Jeg har skrevet et innlegg om duer tidligere, og jeg har ikke skiftet mening siden. Duer er fortsatt langt fra min favoritt fugl, der er stygge, skumle og ekle. Det var derfor ikke helt uten panikk tendenser jeg oppdaget en due midt på stuegulvet mitt tidligere i dag.

Jeg satt å gjorde lekser, dypt konsentrert i grafer og tabeller da jeg plutselig hørte; "curr, curr" Jeg så opp uten å forberede meg i det hele tatt på synet som skulle møte meg. Det står det en skitten, ganske stor due, med signatur ekle ben. (les tidligere innlegg HER: ( http://iblogg.blogg.no/1232254776_jeg_har_et_problem.html )for mer info om ekle due ben, jeg lurer fortsatt på hvorfor de blir sånn).

Dua sitter der og ser seg om, lite interessert i det faktum at jeg har begynt å frike kraftig ut. Balkong døren har stått åpen og den hadde vist bare spasert inn. "UT", tenker jeg "UT NÅ!!"

Tanker som "skal jeg kaste finans boka mi (som veier en GOD del) på den", "Hvor er mobilen min, jeg må ringe etter hjelp" og "faen, jeg har jo ikke kledd på meg ennå, hvor er buksa mi??", flyr gjennom hodet mitt på en gang.

Før jeg hadde klart å bestemme meg for om jeg skulle satse på bok kasting eller ringe etter hjelp, hadde duen bestemt seg for å spasere ut igjen, samme vei den kom inn.

Det er vel strengt tatt ikke nødvendig å fortelle at balkong døra ble umiddelbart stengt. "Pidgins not allowed".

Puhh!

Liker du duer?

Jeg har alltid undret meg over hvordan jenter og gutter over hele verden klarer å utvikle bulimi og anorexi. Jeg har ikke mye positivt å si om disse menneskene bortsett fra at jeg må innrømme at jeg til tider beundrer dem for deres viljestyrke.

Jeg har nemlig vært så utrolig (u)heldig å blitt matforgiftet, noe som har resultert i at jeg har kastet opp og slitt med slitsom bajs i to døgn nå. Jeg har absolutt ikke hatt det noe bra, og jeg har tydd til tårene opptil flere ganger. Det er absolutt ingenting som er behagelig med å spy, ei heller er det behagelig å sitte på toalettskåla i over en halvtime i ett strekk, flere ganger om dagen. Når jeg spiser vil jeg at maten skal forbli i magen min til det er tid for at den skal komme ut, i form av en normal bajs, ti minutter er også max grensen for hvor mye tid jeg er villig til å tilbringe på toalettet av fri vilje (og da helst akkompagnert av et glossy magasin).

Derfor forstår jeg ikke de jentene og guttene der ute som frivillig stikker fingrene og andre lange objekter ned i halsen for så å kaste opp, flere ganger om dagen. Jenter og gutter som frivillig spiser avføringsmiddel for at maten skal komme fortere ut igjen. Og alt dette  bare for å se ut som et skjellet. Eventuelt i et forsøk på å oppnå en følelse av kontroll i livet.

Jeg skal ikke gå noe mer inn på de underliggende årsakene til de stakkars sjelene der ute som faktisk sliter med spiseforstyrrelser, mitt poeng var egentlig bare:

• Jeg har blitt matforgiftet.
  
• Jeg liker verken oppkast eller flytende bajs.
  
• Det er synd på meg.

 

(Jeg kan ikke tro jeg har skrevet bajs hele tre (fire) ganger i dette innlegget!)

Har du noen gang blitt matforgiftet?  

Jeg kan ikke danse. Virkelig. Og det frustrer meg.

Når jeg var 7 år meldte mamma meg på en danse skole. Ikke hvilken som helst danseskole, men en folkedans danseskole. Der danset vi gamle danser som Polka til fele musikk, kledd i bunad fra topp til tå. Jeg var ikke like stor fan av denne danseskolen som mamma var, men gikk der et helt år, for å gjøre henne glad.

På ungdomskolen måtte jeg som alle andre gjennom den pinlige gymtimen hvor vi skulle lære oss å danse swing og waltz til skoleballet. Svette, klamme hender, pinlig berørte 15 åringer, tråkket rundt i en gymsal, uten musikk med ett mål om øyet. Ikke tråkk på partnerens tær!

Jeg er også selvutnevnt mester i  "vrikke-på-rumpa-og-flørte-på-dansegulvet-dansen". Men om den skal fungere er jeg helt avhengig av å ha en gutt å danse med. Ingenting er mer pinlig enn å se på ei stakkars jente som utfører ?vrikke-på-rumpa-og-flørte-på-dansegulvet-dansen? helt alene, uten noen rundt seg.

Ja, også er jeg ganske flink når det kommer til "hoppe-opp-og-ned-mens-du-veiver-med-armene-og-skriker-det-du-tror-er-teksten-til-sangen-du-tror-spilles-mens-du-er-så-full-at-du-egentlig-burde-blitt-satt-i-en-taxi-og-kjørt-hjem-dansen". Når jeg er full og en eller annen god sang kommer på, er jeg verdensmester med en gang.

Så for å oppsummere:

• En gang for veldig lenge siden kunne jeg danse folkedans
  
• En gang for nesten like lenge siden kunne jeg nesten danse swing og waltz
  
• Gi meg en gutt og litt alkohol og jeg kan flørte danse
  
• Gi meg enda mer alkohol og jeg kan fylle danse
  

Hmm.. Sånn i seg selv kan det jo hores imponerende ut at jeg mestrer fire forskjellige danser, men ser du nærmere forstår nok til og med en amøbe at nei, det er absolutt ikke noe imponerende.

Jeg vil ikke kunne danse som de som er med på "So you think you can dance" eller "Dancing with the stars", jeg vil bare kunne stå på dansegulvet med venninnene mine uten å ha drukket 7 drinker og danse uten å føle meg som en komplett idiot. Jeg forstår meg rett og slett ikke på den "masse-jenter-som-står-i-en-ring-og-danser-sammen-dansen".

Og DET frustrerer meg, jeg vil nemlig også være med i ringen!

Hvordan danser du? 

Da jeg var liten jente hadde jeg to STORE helter.

Jeg var ingen prinsesse jente, joda, jeg var veldig glad i Barbie dukker, men jeg hadde verken bilen eller huset, og bare en hest. Jeg var en av de jentene som sprang rundt i skogen og lekte indianer, jeg spilte fotball, og pådro meg litt flere skrubbsår enn mamma egentlig ønsket. Min store drøm var ikke å bli prinsesse, aller helst ville jeg bli sjørøver. Og ikke hvilken som helst sjørøver, jeg ville være en av Kaptein Sabeltanns menn (merk: menn).

Så min store helt var altså Kaptein Sabeltann. Ikke den Kaptein Sabeltann som er nå, men den som ble spilt av Terje Formoe. Jeg husker forestillingen hadde blitt filmet og sendt på NRK, mamma tok den selvfølgelig opp for meg, snill som hun er, og videoen har jeg fremdeles, selv om den er nesten useelig nå. Den er ufattelig slitt! Det var den aller første som ble laget. Den da Pinky og Pelle er de eneste av Kaptein Sabeltanns menn. Den da Pinky sang ?jeg er Pinky, det kalles jeg ombord? og ble forelsket i Sunniva. DEN Kaptein Sabeltann var den beste, og han var min store store helt.

Jeg fikk dessverre ikke dratt til Kristiansand å sett showet selv, noe jeg er sur for den dag i dag. Ja faktisk!

Ahh.. Barndomsminner! (Jeg kommer alltid til å være forelsket i Pinky)

Bortsett fra å ville bli sjørøver på Den Sorte Dame , hadde jeg også en drøm om å bli Tryllekunstner. Min andre store helt var derfor selvfølgelig David Copperfield! Han var jo så kjekk, og så utrolig talentfull. Verdens beste illusjonist, uten tvil. Derfor er det ikke så rart at jeg hylte for full hals og hoppet opp og ned i hele ti minutter når jeg fikk vite at selveste David Copperfield kommer for å ha en forestilling her i Australia! Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er, og det faktum at han holder forestillingen på min bursdag i August må jo bare vare et tegn. Om det er noe jeg skal denne sommeren, så er det på David Copperfield show! Sånn er det bare.

Hvem var din barndomshelt? 

De sier at man kan finne ut mye om en person bare ved å se på hvordan de sover..

-       Jeg sover på siden av magen, I fosterstilling.

-       Jeg klarer ikke å sovne på ryggen.

-       Og derfor er det litt rart at jeg finner puta som heter "back sleeper pillow" mye mer komfortabel enn den som heter "side sleeper pillow".

-       Og like rart at jeg som oftest ligger på ryggen når jeg våkner.

-       Jeg har blitt fortalt at jeg snorker.. men bare av og til.

-       Jeg vet at jeg til tider sikler litt

-       Jeg er fremdeles litt redd for monster under senga.

-       Jeg er veldig redd for monster utenfor vinduet, gardinen Må være stengt!

-       Jeg kan sovne hvor som helst, men ikke med hvem som helst..

-       .. Det tok meg nesten en mnd å vende meg til å sove sammen med min kjære.

-       I 9 lange måneder sov jeg på en 5cm tykk madrass på gulvet fordi jeg ikke hadde penger til å kjøpe en ordentlig seng.

-       Jeg blir trøtt når jeg drikker kaffe.

-       Jeg har ikke sovet med pysjamas siden jeg var 10 år.. Sove med bukse er unaturlig!

-       Jeg er som regel veldig morgen gretten..

-       ?men det løser seg om jeg får fred en liten stund.

-       Jeg savner fortsatt dyna jeg hadde for 2 år siden, den var stor og fylt med dun.

-       Jeg drømmer nesten hver natt.

-       Jeg sover ikke med bamse, jeg sover med kjæreste.

-       Nå fikk jeg veldig lyst å legge meg igjen..

Hmm.. Hva kan man da si om meg?

 Bortsett fra at jeg i følge en random nettside er hard på utsiden og myk inni fordi jeg sover i fosterstilling, og helt normal fordi jeg ikke liker pysjamas bukser..

.. Kanskje man ikke kan finne ut så mye om en person ved å se hvordan de sover allikevel..

Jaja, sånn kan det gå? Da fikk du i alle fall dagens dose unyttig informasjon overstått.. Nå trenger du ikke tenke mer på det. Velbekomme!

Sover du godt om natta?  

Det tok ikke lang tid for jeg forstod jeg er av den ?eldre? generasjonen blant bloggerne her. Jeg ser ikke på meg selv som gammel, men må likevel innse at jeg er i alle fall en del år eldre enn de fleste her inne. Det kan virke som gjennomsnitts bloggeren er 15-16 år og jente og dette innlegget er rettet mot dere.

Jeg har lest litt rundt om på forskjellige blogger, og ser det at dere sliter med de samme tingene jeg gjorde da jeg var ung (oi, føler meg ekstra gammel nå), alle vil passe inn, gjerne være litt ekstra kul, kjefte om hun teite venninna som gjorde det og det galt, sliter med gutteproblemer osv..  

Jeg vil bare si en ting til dere:

Ikke ta alt så alvorlig, så du har kranglet med venninna di, så du har ikke penger nok til å kjøpe den kuleste buksa, så du har verdens dummeste foreldre, så du får ikke noe oppmerksomhet fra den kuleste gutten i klassen.. So what?

Ja, jeg vet, og jeg husker tilbake, at de overnevnte tingene kunne få meg til å føle at jorden skulle gå under. Jeg har grått mine mindre modige tårer i løpet av min tid på ungdomskolen over ting som ikke ville fått meg til å rynke på nesen en gang den dag i dag. Når jeg tenker tilbake så var ungdomskolen en helt annen verden, når du gikk på barneskolen var du fortsatt liten og uten de helt store bekymringene, når du begynner på videregående så er du snart voksen og må begynne å ta ansvar. Ungdomsskolen er midt i mellom, og er vel den tiden hvor du prøver å finne deg selv.

Ungdomskolen drar med seg så mye forferdelig også, det er der de fleste tilfeller av mobbing oppstår. Jeg for min del har tatt del i begge sider av det monsteret som mobbing faktisk er.

På barneskolen var jeg den stygge jenta som ingen gutter ville danse med på skoledansene, hun som aldri ble invitert til klassefest. Halvveis gjennom ungdomskolen og jeg hadde plutselig utviklet meg til den morsomme, sjarmerende, pene jenta som hadde mange ?friere? og alltid hadde en fest å gå til. Det forandrer seg så utrolig fort, du kan gå til sengs en kveld som den mest populære jenta på skolen, våkne opp dagen etter og oppleve at ingen lengre bryr seg, for det er en ny jente som har tatt din plass.

Jeg har vart både offeret og mobberen.

Begge delere har satt dype spor og påvirket den personen jeg er i dag.

Jeg er litt sjenert og det tar tid for jeg tørr å vise folk hvem jeg egentlig er, men samtidig har mobbingen gjort meg sterkere, hjulpet meg med å forstå hva som er viktig her i livet og hva man burde overse.  Samtidig tenker jeg utrolig ofte på den stakkars jenta jeg var med på å mobbe på ungdomskolen. Jeg har så dårlig samvittighet for det vi gjorde, og når jeg ser tilbake nå, kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor vi bestemte oss for å vare så slem med akkurat den jenta. Jeg har ofte tenkt på at jeg burde sakt unnskyld, nå når vi begge er eldre og klokere.. Men jeg vet ikke hvor hun er i verden..

Det ble et langt innlegg det her, men poenget var i alle fall til alle dere som sliter med ungdomskolen akkurat nå. Det blir bedre, det meste forandrer seg når videregående kommer og folk begynner å forstå at de må vokse opp. Ta det fra en med erfaring, når det blir for tøft og du sliter med å holde hodet oppe, se på det i den store sammenhengen, den tøffe tiden er bare en brøkdel av hva livet ditt er som helhet. Det kommer nye tider, bedre tider, helt sikkert.

Og til alle dere der ute som mobber og rakker ned på andre i et forsøk på å passe bedre inn, eller for å føle dere bedre. Ikke gidd.. Det tjener ingen noe godt i det lange løp, snarere det motsatte, og om et par år (med mindre det er noe alvorlig galt med deg) så kommer du til å se tilbake og angre, kjenne deg dum og få dårlig samvittighet for hva du har gjort. Tro meg! Fem år er gått siden jenta jeg var med på å mobbe bestemte seg for å slutte skolen fordi hun ikke orket presset lengre.. Og jeg tenker på henne og angrer den dag i dag?

Har du hatt erfaring med mobbing? 

De siste to månedene har jeg levd i en liten boble for meg selv, der alt er fint og jeg har hatt svært lite å bekymre meg for. Den bobla sprakk i går kveld. Da sjekket nemlig jeg og min kjære kontoen vår..

Den var mildt sakt veldig mye tommere enn forventet og jeg ble ubehagelig raskt og brutalt revet tilbake til virkeligheten. Nå er det slutt på fine middager, liter vis med fargerike drinker og spontan shopping av klær. Vi er nå tilbake til å leve på et strengt budsjett som de fattige studentene vi egentlig er, med hjemmelaget middag, kartong vin og shopping forbud.

Har jeg lov å synes litt synd på meg selv?
...Ja ja, det var i alle fall kjekt så lenge det varte..

For å overleve denne lille personlige økonomiske krisen har jeg og min kjære nå satt oss ned og laget noen grunn regler.

• -       Vi har tegnet opp budsjett som henger på veggen, alle penger som går inn og ut, skal føres opp der.
• -       Vi skal kutte kraftig ned på alt som forbinnes med "kos", som sjokolade, cola, potetgull og iskrem i hverdagen.
  
• -       Lage mat hjemme istedenfor å bestille take away hver dag.
  
• -       Faktisk handle inn frukt og grønnsaker til hjemmet.
  
• -       Opprette en spare gris, hvor vi legger småpenger og det vi tjener i tips på jobben.
  
• -      Gå eller ta buss til skolen i steden for å ta taxi. 
  
• -       Fra nå av skal vi bare kjøpe om vi virkelig trenger det, "fordi vi har lyst" er ikke lenger en god nok grunn.

Har du noen tips som kanskje kan hjelpe?

Lever du på budsjett selv?  

Med jevne mellomrom har jeg og min kjære noe vi liker å kalle "Den store kjæreste dagen"

Det er litt som Valentines Day, bare med mindre hjerter og den forekommer oftere enn en gang i året.

Da tar vi fri fra alt som heter skole, jobb og stress og konsentrer oss om å bare kose oss sammen som et par. Vi sover lenge, lager en god frokost sammen, finner på noe koselig eller morsomt i løpet av dagen, på kvelden staser vi oss opp med kjole og slips og går ut og spiser en fin middag med tre retter og champagne.

I dag er det igjen duket for den store kjæreste dagen, frokost er unnagjort, vi tok turen innom det lokale solariumet (viste du forresten at sol sengene i Australia åpnes på venstre side, og ikke høyre?).

Kjæresten er for øyeblikket plassert i en frisør stol, nå skal han bli like vakker på håret som meg. Og om et par timer skal vi dresse oss opp sammen og spise middag på en liten 4 stjerners restaurant med hvite duker og breadsticks. Jeg gleder meg! 

Det er virkelig godt å ha slike dager en gang i blant.

Har du og din kjæreste noe eget dere gjør for å pleie forholdet? 

Jeg har hatt ett etterlengtet besøk hos frisøren i dag, og ser nå (om jeg får si det selv) fantastisk ut på håret!

Jeg er egentlig litt skeptisk til frisører, da jeg ikke er en stor fan av overfladisk "frisør prat". Er meget lite villig til å legge ut om mitt eget liv mens jeg sitter der, vil bare få fint hår, betale og gå. Jo mer fred jeg får, jo bedre er det.

Frisør besøket i dag gikk som sagt strålende, derfor tenkte jeg jeg heller skulle fortelle om en annen gang hvor jeg befant meg i en frisør stol, da det ikke gikk fult så bra.

Here goes: 

For ca et år siden besøkte jeg en random frisør (jeg har ikke hatt en fast frisør på over 3 år, da jeg har flyttet veldig mye) og bad om det vanlige: "Farg vekk etter-veksten min, gjør meg enda blondere og gi meg en liten retouch klipp er du snill".

        

Frisør dama er hyggelig og grei, prater ikke for mye og går raskt til verks. Etter ca 45 min har hun smurt en hel masse gugg i håret mitt og plasserer meg i en av de hår-varme-stolene.. Du vet hvilken jeg mener. Greit nok tenker jeg, bortsett fra å være ganske kjedelig og at håret begynner å klø veldig når du sitter der, så er det greit, gjort det før, no big deal.

Det går en liten stund hvor alt er fint, så begynner det å bli varmere.. "hmmm" tenker jeg, "skal temperaturen stige? Sikkert.."

Så blir det enda varmere, og det begynner å svi litt i hodebunnen.. "hmmm" tenker jeg igjen, "dette her er ikke noe behagelig" "Ikke syt nå Ingrid, beauty is pain heter det, mann deg opp nå så blir du nok fin til slutt" .. Greit, jeg hører på den lille stemmen i hodet mitt, biter leppene sammen og prøver så hardt jeg kan å overse det som nå er blitt store smerter I hodebunnen.

En liten stund til og jeg klarer ikke sitte stille lengre. Det er for grusomt! "Ehm, Hallo!?" sier jeg med groggy stemme til nærmeste frisør dame, hvor på hun snur seg og utbryter høyt og tydelig "Oiii, det ryker!!"

"Iiiiiiiiiiiiiiiiik!!!"

Jeg blir rushet bort til nærmeste vask, masse kaldt vann og omringet av ikke mindre enn seks friserdamer. "Obs, det ser vist ut som det ble litt FOR varmt det der" sier en av dem.. "hmmm" tenker jeg igjen, "du sier ikke det.." Jeg sier ikke noe. Jeg bare krysser fingrer og tær og håper på at jeg ikke er blitt helt skallet.

Jeg mistet ikke mye hår, ikke som jeg fikk se i alle fall. Jeg ble liggende i vasken en god stund, og en etter en gikk de seks frisør damene tilbake til sitt. Faktisk ble jeg liggende i den vasken i over en time, da jeg nektet å sette meg tilbake i den varme stolen og fargen måtte jo få synke inn.

Jeg ble veldig fin på håret til slutt, nesten like fin som jeg ble i dag, men jeg er fortsatt veldig skeptisk til den varme stolen, og sitter heller uten i 2 timer, enn med i en halv!

La dette være til skrekk og advarsel for dere alle der ute, og la meg på presisere at det i blant er OK å si fra at noe ikke føles rett, du trenger ikke vente til det gjør vondt!

Har du hatt noen dårlige frisør opplevelser? 

Ja faktisk.

Jeg er sær, jeg er spesiell, jeg er virkelig noe helt for meg selv.

Mitt navn er Ingrid, og jeg har telefonskrekk!

Litt trist.. er det ikke.. Jeg er 21 år gammel, lever i år 2009 da det å ha mobiltelefonen med seg overalt er et like selvfølgelig som å bruke sokker, og jeg blir livredd hver gang den ringer.

Jeg får hjerteklapp, svette hender, flakkende øyne, rett og slett et lite panikk anfall hver gang jeg hører ringetonen min.

Tanker som: "hvem, hvorfor, hva, når, vil ikke, vil ikke, VIL IKKE" Raser gjennom hodet mitt på en gang og jeg kan gjøre nesten hva som helst for å slippe å svare. Jeg skrur lyden på tvn, eller musikken høyere og høyere til jeg nesten sprenger en trommehinne, jeg kan finne på å grave telefonen min ned i sofaen eller kvele den med en pute. Eller noe så enkelt, og dumt, som å kaste telefonen langt, langt vekk.

Jeg er også veldig, veldig nysgjerrig av meg, så når noen ringer, og legger på (noe de forhåpentligvis gjør når jeg ikke svarer, er det noe som irriterer meg her i verden så er det folk som ikke gir opp og legger på, men heller ringer igjen og igjen og igjen.), lurer jeg selvfølgelig på hva i all verden de vil med meg nå.

Jeg ringer aldri på igjen, med mindre det er mamma, pappa eller min kjære som har ringt, jeg har lært meg at det trygt å ringe dem tilbake, selv om det også tok litt tid. Andre får svært sjelden en telefon tilbake, enten texter jeg dem og spør hva de vil (og her har vi det igjen, noen er da så dumme at de ikke tar hintet og forsøker å ringe tilbake til meg igjen!!) eller så er jeg faktisk så patetisk at jeg får kjæresten min til å ringe dem tilbake (han er modig) og spørre for meg.

Ja, jeg er litt gal.. Jeg kan ikke noe for det..

Noen andre der ute som har et like sært problem?